Siden oppstarten av Blogit har min kjære far brukt uhorvelig mange timer på å hjelpe oss å få bedriften på beina. Her om dagen kom jeg på alle tankene han har hatt rett i, som vi ikke har hørt på.


Når man bruker all tiden sin på ett prosjekt er det lett å avfeie innspill. Du står jo midt oppe i det hele og har full kontroll, hva pokker kan andre tilføye av kunnskap? DITT produkt, du vet best. På en del av innspillene pappa har kommet med har vi nikket og sagt takk, uten å ta dem til oss. Her er tre ting han har hatt fullstendig rett i:

Blogit, ikke Diar.


Da vi opprettet firmaet valgte vi å kalle det Diar AS, selv om vårt eneste produkt var Blogit.no. Grunnen var at vi ikke ønsket å låse oss til det ene produktet, hva hvis vi bestemte oss for å satse på noe nytt? Pappa mente det var en dårlig idé, ettersom Blogit er et mye mer catchy navn som folk husker. Han hadde helt rett. Knapt våre nærmeste samarbeidspartnere visste at vi het Diar, og ingen husket det. I høst skiftet vi offisielt navn til Blogit AS. 1-0 til pappa.

blogit vs diar


 

Kle deg pent.

En sommerdag i 2011 trasket jeg og Vegard inn i Sparebank1 sine lokaler. Vi skulle få bekreftelse på aksjekapitalen, det siste leddet før vi opprettet firmaet. Jeg kom i hawaii-shorts og skinnjakke. Kundebehandleren hevet øyenbrynet når vi fortalte at vi skulle opprette et aksjeselskap, og spurte skeptisk “er det et skoleprosjekt, dette da?”

Pappa har alltid presset på for at vi skal kle oss pent, for å framstå seriøse. Jeg har vært redd for å få et “høy-på-seg-selv” stempel, og stort sett møtt opp i slitt olabukse og svart t-skjorte på møter. Pappa har hatt rett. Vi har blitt vist mye større respekt når vi har møtt opp i skjorte, dressjakke og rak rygg. Nedenfor er en utvikling av klesstilen min fra huleboer til slesk daglig leder.

eiriks utvikling

Lønn blir viktigere og viktigere.

Når de første annonsekronene tikket inn på konto kunne vi lene oss tilbake og le en ond latter. Vi tjente penger lissom?! Hver krone var en seier. Det første året tok vi knapt nok ut lønn. Men hvem bryr seg, firmaet gikk jo rundt! Vi hadde funnet en bug i livet, og utnyttet det. Trodde vi.

Pappa satt på sidelinjen og hvisket: Dere må legge opp til å ta ut lønn. Om noen år er kameratene deres ferdig utdannet og kommer ut i godt betalte jobber. Dersom dere da ligger på en femtedel av det de tjener, vil dere bli misfornøyde enten dere liker det eller ei.

Og vi fnøs. Så lenge vi gjorde noe vi synes var gøy kunne det være det samme om vi lå på en tier i timeslønn. Men min gode far hadde rett. Allerede nå har noen av barndomskameratene kommet ut i jobb, med en safe bachelor i ryggen. Om vi ikke klarer å legge opp til en årslønn hvor vi på sikt klarer å forsørge en familie, vil vi se tilbake på Blogit som et morsomt lite prosjekt i stedet for et livsverk.

 

Så lærdommen er vel denne: Når du sitter midt oppe i det hele blir du låst inn i en boble. Ta til deg velmente råd, for sannheten er neppe at du har full kontroll. Den er nok nærmere dette:

i_have_no_idea_05