Aldri har jeg vært så nervøs før en film. Aldri har jeg gledet meg så til en film. Aldri har jeg vært så usikker på om det faktisk er en film.
“It’s sort of a conzert movie with a paralell storyline” sa James Hetfield, Metallicas vokalist. Basert på den setningen har jeg vært veldig usikker på hva jeg skulle forvente. Er det en Hollywood-film med et soundtrack av Metallica, er det en konsert med litt actionmateriale klippet i mellom, eller er det en jævlig lang musikkvideo?
Svaret er et sted mellom de to sistnevnte. Konserten er av moderne dato, filmet i 3D og krydret med et spektakulært sceneshow. I mellom klippene får vi små biter av en historie, hvor en ung Metallica-fan blir sendt ut på et oppdrag. Sidehistorien har en mer visuell enn historiemessig oppgave. Gutten havner på en slags syretrip, hvor han plutselig befinner seg midt i et opprør mellom politi og revolusjonære.
Hva-enn-formatet-kalles fikk et tungt utgangspunkt i Kristiansand kino, hvor 3D filmen ble vist i et slags 2D format og musikken var altfor lav inn i introen og litt av den første sangen. Åpningslåten var Creeping Death, en okay låt, men ikke noe mer. Det ble derfor en litt skuffende start, før sang nr 2 kom. For Whom The Bell Tolls. Med sitt vanvittig tunge sound, anklagende bass-riff og et helt rått sceneshow ble den traurige starten feid til side.
Tesla Coils.
Ettersom sceneshowet var såpass bærende for hva-enn-formatet-kalles, måtte det være bra. Og det ble det. På låten Ride The Lightning har kreativiten løpt bananas, og de endte opp med fuckings TESLA COILS som ble senket ned over scenen og spydde ut små lyn.
Deretter fulgte de opp med et enda drøyere show med sangen One, hvor herlig pyroteknikk, lys og lyd ble kombinert i noe som føltes ut som en virkelig slagmark.
…And Justice For All.
Neste høydepunkt var tittelsangen på det fjerde albumet. Arbeidere kom ut på scenen og bygde opp en stor versjon av Lady Justice, mens James Hetfield både dirigerte oppbygningen og dro noen gitarsoloer, “no big deal.”
Jeg husker ikke nøyaktig hvor, men et sted mellom …And Justice For All slutter og Master of Puppets spilles, kollapser både statuen, sceneriggen, og flere arbeidere blir skadet i forsøket på å slukke brann og redde utstyr. Selv om det er regissert ser det helt ekte ut, og et par sekunder begynner man nesten å lure.
Etter dette kommer flotte versjoner av Battery, Nothing Else Matters, Enter Sandman og Hit The Lights. Under rulleteksten spilles Orion i sin helhet, med kun bandet på scenen, publikum har dratt hjem og den unge Metallica fanen får sin egen lille intimkonsert.
Kort oppsummert.
Musikkvideo-film-konsert-greia er ikke for alle. Det er kort og godt en Metallica-konsert proppet full av fantastiske effekter, lyd og visuelt snacks. Som Metallica fan elsket jeg hele greia, og har aldri headbanget eller hatt så høy puls i en kino tidligere. Det er dritkult at de tør å gjøre dette, og at de gjør det på en så gjennomført måte. Men du må sette pris på musikken. Jeg synes det var et fantastisk vakkert øyeblikk når bandet satt alene på slutten og spilte Orion, en 8 minutters lang instrumental. Andre trippet litt etter å gå. Uansett musikksmak: Underholdende og actionpakket er det i alle fall. Det er ikke Seattle i 89, vokalen er ikke på topp, men Metallica kjører på som bare f og viser hvorfor de er legender, hele gjengen. Om jeg vil anbefale den? Hvis du ikke ser den er du en Noldus!!
